Musikkhistoriske tendenser i perioden 1960-1969

Verdensbegivenheter og musikkens utvikling ble «allemannseie» på 60-tallet. Spesielt USA var trendsetter i populærmusikkens utvikling, men etter hvert ble også musikkfronten i Storbritannia svært sentral.
Teknologien utviklet seg, og plateinnspillingene foregikk mer og mer i musikkstudioer. Dette gav rom for mer eksperimentering og musikkformene utviklet seg videre. Det ble stadig lettere å produsere-, kommersialisere- og selge musikk, og platespilleren ble en del av hverdagen.
Markedet ble mer og mer rettet mot ungdom, og denne målgruppen ble svært sentral etter som nye stiler utviklet seg.
Typisk for begynnelsen av 60-tallet var at hitlistene nesten bare besto av soloartister. Artistene var hvite og hadde kort popularitetsperiode. Nå måtte «gamlinger» som Elvis Presley, Jerry Lee Lewis og Cliff Richard fornye seg for å holde følge med den nye populærmusikken.
Rock’n roll som hadde tatt 50-tallet med storm utviklet seg i mange retninger, og var gjerne inspirert av andre musikksjangere.

Protestviser / Folk-rock

Amerikansk folk-rock fikk et nytt uttrykk og tekster med politisk og sosialt engasjement. Med Bob Dylan ble denne sjangeren hovedkanal for protestsanger. Teksten var gjerne poetisk og fremførelse enkel. Gjerne akustisk.

Britisk beat

Rythm`n Blues ble sentral i utviklingen av rocken på 60-tallet. I England kom sjangeren Britisk Beat.
I USA var det lett popmusikk, som Beach Boys. I Europa gjenoppdaget man hvor «den virkelige rockemusikken» kom fra, og lot seg da først og fremst inspirere av «Chigagobluesen».
Band som The Who, The Kinks, Manfred Mann og ikke minst The Rolling Stones vokste ut av dette miljøet og skapte selvstendige og markante identiteter. Typisk for de britiske beat-bandene var at besetningene kun var el-gitar, el-bass og slagverk
I denne røffe beaten var The Rolling Stones det mest markerte bandet. De provoserte med både klesstil, væremåte og tekster. De måtte bl.a. forandre teksten fra «Let`s Spend the Night Together» til «Let`s Spend Some Time Together» for å få opptre på amerikansk TV.

The Beatles og "The Mersey Sound"

I Merseyområdet i Liverpool utviklet den britiske beaten seg noe «snillere». Denne stilen blir gjerne kalt «The Mersey Sound». The Beatles er det store navnet innenfor denne sjangeren. res musikk var melodiøs og variasjonsrik. De stilte i dress og med velfrisert hår på tv og på konserter.
Utover 60-tallet ble de også en del av- og trendsettere for hippiebevegelsen.
Et annet fremtredende band i denne stilarten er Gerry and the Pacemakers, blant annet kjent for «You`ll never walk alone» (Liverpool Football Club).

Svart musikk, Soul

60-tallet var tiåret da flere svarte artister kom fram i rampelyset. Soulmusikken hadde et sterkt politisk og sosialt aspekt som kom for fullt i løpet av tiåret og nådde ut til et langt større publikum enn tidligere. Denne sjangeren hadde sterke bånd til moderne jazz, rythm’n blues og rock’n roll, men også fundamentert i blues og gospel. Musikken kom fra menneskets «indre-sjel».
Sentrale navn er Ray Charles, Aretha Franklin, James Brown og Otis Redding.

The Motown Sound

Fram til 1960 var de fleste plateselskapene styrt av hvite menn, men i 1959 startet bokseren, låtskriveren og bilmekanikeren Berry Gordy Jr. et plateselskap i Detroit.
Musikken plateselskapet gav ut blir kalt «the Motown sound», eller «the Detroit sound». Denne stilen karakteriseres som rythm’n blues, påvirket av gospel. Rytmen er markert. Sammen med en livlig bassgitar er tamburinen «varemerke» for musikkstilen. Denne musikken ble svært populær på diskotekene, som kom for fullt i den vestlige verden, og den er på mange måter en forløper til 70-tallets discomusikk.
Kjente artister og band var «the Four Tops», «the Supremes», Stevie Wonder og «the Temptations».

«Flower Power»

«The flower power movement» eller «hippiebevegelsen» oppstod på vestkysten i USA. Takket være god økonomi kunne ungdommen drive kulturelle og sosiale eksperimenter på tvers av det etablerte samfunnet. Den ressurssterke og opposisjonelle ungdomskulturen ønsket å skape en egen, uavhengig kultur. Langt hår og avvisning av tradisjonelle verdinormer var kjennetegn på deltagelse i hippiebevegelsen der nøkkelordene var «love and peace».

Psykedelisk rock og acid rock

Kjennetegnes ved bruken av teknisk utstyr, lysshow og psykedeliske effekter. Nye lydbilder ble skapt med elektroniske hjelpemidler, slik for eksempel Jimi Hendrix brukte forsterkeren til å vri og vrenge på gitarlydene.
«Syrerocken» var mindre rytmemarkert enn annen rock, og kunne inneholde lange, svevende improvisasjoner og solopartier.

Fellesskapstanken stod sentralt i «bevegelsen» og musikkfestivaler, gjerne ute i friluft, ble samlingspunkter. Den mest kjente festivalen fant sted i 1969. Woodstockfestivalen inneholdt det meste av det hippiekulturen står for. Fellesskapet, fri flyt av narkotika, protester mot Vietnamkrigen og ikke minst store artister på scenen gjorde at denne festivalen i ettertid står som et symbol på hele hippietiden.

Denne musikkstilens fremste representanter var Greatful Dead, Jefferson Airplane, Big Brother med Janis Joplin som vokalist, Jimi Hendrix og The Doors. Hippiemusikken dreide seg mye om stoffmisbruk og naiv freds- og kjærlighetsfilosofi.

Norsk artister og band

Norsk artister og band på 60-tallet var Nora Brockstedt, Arne Bendiksen, Wenche Myhre, Kirsti Sparboe, Inger Lise Andersen, Gluntan og The Pussycats.




Grinete Gamle Gubber

Del en historie

Har du en historie, bilder eller lignende fra perioden 1960-1999 som passer med innholdet på disse sidene? Bruk gjerne koblingen under.

ADVARSEL:

Dette WEB-området inneholder en blanding av fakta og dårlig humor. Om du ikke så dette ved første blikk - gå tilbake til start ved å klikke her: