Ordtak og ungdomstid

Har du hørt om noen som er trøtt som en strømpe? Eller trøtt som en dupp i det siste?

Våre ordtak er i ferd med å dø ut. Det er ikke noen som hopper etter Wirkola lenger. Ingen som tar to indre og vekk me’n heller. Dagens unge vet ikke engang hvem Wirkola var. Eller «Kupper’n». Når hørte du sist om en som var sint som en tyrker? Nei, nå har de fleste så gode tenner at de ikke «legg i frå seg gebbisset og går ut og sløss» heller. Hva kan du si om erfaring hvis du ikke har sittet i tannlegestolen og borret ut en åtte-ti fyllinger uten bedøvelse? – Ikke en dritt, spør du meg.

Når ba du egentlig noen gå ut og spenne for merra sist? Nå måles en ikke engang motorytelse i gamper.
– Eller hestekrefter, da. Om du nå må ha det med teskjeer.
– HK.

Du husker vel en iskald vinterdag hvor du skjelvende og blåfrossen hang ned i motorrommet for å måle stiftåpningen med bladsøker. Gang på gang uten at noen ting hjalp før endelig noen kom og lurte på om det var kondens. Og det var det. Bensinpumpa var frossen helt til bånns. Ja, og det var kroppen óg, og «pilten» fikk nesten negativ lengde. Nei, det er ikke nødvendig å ha vært i krigen for å snakke om erfaring. Det var nok om en hadde en gammel bil på 70-tallet. Da kunne en virkelig «fryse på seg kattunger». Men det hadde sine sider også. Eller tider rettere sagt. Om sommeren, med bagasjerommet fullt av øl og et oransje og blått bomullstelt som trakk vann og burde vært utstyrt med øsekar. Det står det kanskje noe om et annet sted. Du får se… «Putt en tiger på tanken, så går det som fanken».

Apropos sammenligningen med en «dupp». Før kunne en gjerne være full som en-, eller eventuelt full som en «alke» eller «ape». «Dritings from Norway», sa vi gjerne.
«Den gang bestefar og jeg gikk i shorts» var også et tidsbegrep vi brukte. Tøff ungdom gikk ikke i shorts på 70-tallet, og «i harpegjengen» hadde neppe bestefar lov til å stille i shorts heller.

Nittensekstifem, eller på «det året det var så bratt» lanserte Øystein Sunde ordreglen: «Verre å værra før i rævva enn den gang folk hadde hår i tida». Ja, ja, det var noen år senere plata kom ut. Det var vel på begynnelsen av 70-tallet, eller noe.
Da kunne du få kjøpt «en lys» på restaurant. Og i butikken. Nå må du på polet for å få kjøpt en flaske eksportøl, og «sekskroners-rødvinen» koster ikke lenger 30 kroner, eller egentlig litt under, slik den gjorde da vi kjøpte «sekskroners».

Og begrepet «tørr bak ørene» er visst gått ut på dato. Eller er det fordi vi ikke finner noen som er dét lenger? Nå er vel heller problemet at selv voksne ikke er «tørre bak ørene» lenger.
Om man omtalte man noen som «så dum som en bøtte møkk», så korrigerte man gjerne det med «for ikke å fornærme bøtte med innhold». Slik omtaler man ikke hverandre lenger. Og ikke korrigerer man heller. Nei, språket har mistet mye.

«Den som sparer han harer», trodde jeg en gang, men med ordtakene er det nok heller at det som spares går tapt. Nå, vi er da ikke «blakke» i hvert fall.

«Det må en skøyer til for å sette i gang et prosjekt som dette», ville noen si hvis denne boka var skrevet på 60-tallet. Man hører kanskje fortsatt at noen omtales som en «skøyer» eller å være «skøyeraktig», men en «rakker», «rakkerfant» eller «rakkerunge» er det lenge siden jeg har hørt om. Og det er nok mange år siden du gav noen en «kilevink så han trillet bortover fortauet», eller en «trøkk seksten». Uppercut omtales etter hvert bare i formelle boksekamper, og ikke i form av «primitive debattformer».
Nå er det forbudt å plukke blåveis, så det kan man ikke gi bort, men har du gitt noen «en blåklokke» da. Nei, floraen får bare stå og visne hen.

Og, si meg, har du verdsatt noe eller noen til mindre enn «fem sure sild» i det siste? Eller vært ute og ikke hatt «et rødt øre» på deg? Nei, fri og «bevarremegvel» for det. Da er det bedre å ha «raua full av penger», spør du meg. Da kan du være litt «vill i nikkersen», selv i forhold til dagens kroneverdi. Og ingen kan beskylde deg for å ha røyka sokka dine heller.

«Halleluja, jeg fant ei krone
Halleluja, jeg tok ‘n opp
Halleluja, jeg kjøpte brennvin
Halleluja, jeg drakk det opp»
, sang vi før. Det blir liksom ikke det samme med: «Halleluja, jeg fant en femhundrelapp… eller tohundrelapp for den saksskyld».

Nå leser du sikkert denne teksten med «argusøyne», altså observant og med et kritisk blikk. Kanskje holder du på å få «fnatt» av unøyaktigheter og mangler som du ville hatt med. Uttrykket «å få fnatt av» vet du nok hva betyr, men du vet kanskje ikke at det har vært brukt som en betegnelse på hudsykdommen skabb, som er kjent som svært kløende og irriterende.
Det er ingen grunn til å bli i dårlig humør, eller «å henge med geipen», om du mener teksten har mangler. I hvert fall er det ingen grunn til «å gå berserk». Hva som har kommet med og hva som ikke kom med er vel egentlig «hipp som happ». Da kan du bare skrive en bok selv.

Uansett, når du har lest helt hit, forstår jeg at dette har bidratt til en endret adferd.
Når til og med gjengens «kubikksjarmører» og deres «eksosryper» sitter og leser dette produktet av mitt forfatterskap, da må en jo lure på om de ikke har annet å ta seg til.
«Forfatterskap og forfatterskap fru Blom». – Dette uttrykket oppstod i 1950 da Alex Brinchmann skrev skuespillet Karusell, der legen gir piller til fru Helene Blom i andre akt. Det var ikke en opprinnelig replikk, men på en av prøvene tilføyde Per Aabel de ordene som skulle bli udødelige: «Piller og piller, fru Blom!»
Det visste du ikke, men kanskje du husker Per Aabel? – Nå, det er i det minste tusener på tusener med ord, og de er satt sammen til en slags mening eller meningsløshet som har holdt deg i aktivitet helt hit. Lykke til videre!

Kanskje syns noen at det er «ekstravagant» å skrive en bok med opplag på seks eksemplarer. Det er da bedre enn å skrive en sexbok i bare ett eksemplar.
Nå, det ble nok en dårlig vits, men husk at ettertiden, hvis den ikke allerede gjør det, kommer til å «harselere» på det groveste med vår tid. Vår storhetstid!

«Dåsemikler»! Vi setter oss ikke til «å pimpe» av den grunn. Har man vokst opp på «luftsuppe og venteboller» så har man nok av andre grunner til å sette seg og gjøre det. Pimpe altså.

Om vi ikke var «Obsternasige» i gamle dager, så skal vi ta det igjen med monn som «grinete gamle gubber», og bruke nok energi på å få andre til «å gå på limpinnen», eller hjelpe naboen med en og annen «bjørnetjeneste».
«Det gossa meg rått!», sa vi når vi hadde narret en eller annen som unger. Nå er det snart tid for å «gosse seg» eller «godte seg» med nye utspekulerte pek til omgivelsene.




Del en historie

Har du en historie, bilder eller lignende fra perioden 1960-1999 som passer med innholdet på disse sidene? Bruk gjerne koblingen under.

ADVARSEL:

Dette WEB-området inneholder en blanding av fakta og dårlig humor. Om du ikke så dette ved første blikk - gå tilbake til start ved å klikke her: