Overlevelse mot alle odds

Vi har – i motsetning til hva forskning, byråkratiske lovgivere og andre eksperter kunne spådd – overlevd «vår tids» uvitenhet, tankeløshet og dårskap. Dette har ikke skadet oss mer enn at vi fritt kan bruke våre eventuelle skavanker og mentalskader til å plage kommende generasjoner.

I omgivelsene våre ble det aldri utført malearbeider uten at malingen var bly-basert eller i det minste basert på stoffer folk ville dødd av i dag. Låsbare medisinskap var heller ikke spesielt vanlig og barnesikring til medisinglassene var ikke funnet opp.
På bilturer ble vi stuet inn i forsete, baksete, og i varerommet på varebilen eller på et lasteplan. Å sitte bakpå et lasteplan en sommerdag framsto som en «eksotisk nytelse». Lik ens å stå på lasteplanet da det var papirinnsamling for guttemusikken. Ja, guttemusikken var for gutter. Jentene kunne aller nådigst få synge i kor.
Å bla i «tvilsom litteratur» var også en bonus for guttene på planet.
Sikkerhetsbelter fantes ikke. Ei heller «airbagOm noen skulle snakket om airbag den gang ville det sannsynligvis vært i betydningen «oppblåst mage».

Vi syklet. Hvor vi nå skulle hen, så var pedaler det eneste framkomstmidlet. Det vil si å gå eller, som nevnt, aller helst å sykle. Uten hjelm, naturligvis, og to eller tre på sykkelen var ikke uvanlig. Vi syklet til hverandre og ringte på. Vi fikk jo telefon etter hvert, men å ringe kostet penger, så vi fikk ikke bruke telefonen «i unøde».

Flaskevann hadde vi ikke hørt om. Vi drakk fra springen, fra en utekran eller hageslange eller fra vannfontenen i skolegården. På tur drakk vi rett fra bekken.
Hvis noen hadde fått en brusflaske delte vi, og det var en selvfølge at vi drakk av samme flaske. Og vi hadde bare brus med sukker. Massevis av sukker.
Vi falt ned fra trær eller utfor skråninger, vi skar oss, skrubbet oss opp, brakk en arm eller et bein og slo ut en tann eller tre. Nei, vi var ikke alltid heldige, men uhell var noe vi høstet erfaringer av. Vi sloss og fikk eller gav noen blå eller gule merker. Men det var bare å komme seg over det.

Vi fant på leker. Det var adskillig mer moro enn å gå og kjede vettet av seg. Noen av disse lekene kan med stor sikkerhet defineres som rampestreker, men det lå neppe noe særlig ondskap bak dem. Tankeløshet, ja absolutt. Men ikke ondskap. Eller…

Så bygde vi ting. Enten det var hytte i skauen, «olabil» eller noe annet. Vi satte utfor de fleste steder i «olabilene» uten bremser eller frykt, og uten tanke om at dette kunne være farlig. Det med bremser fant vi fort en løsning på. Verre var det med forstanden for faremomentet.
Vi ble sendt ut tidlig morgen, og etter hvert etter skoletid, for å komme hjem litt etter at gatelysene var tent. Vi måtte selv følge med på hva klokka var, enten vi hadde klokke eller ikke.

Vi hadde ikke mobiltelefoner, «playstations», X-box, hundrevis av TV-kanaler, hjemme-PC, videofilmer eller «surround-lyd».

Vi opplevde frihet, tabber, suksess og ansvar, og vi lærte oss å forholde oss til alt dette. Dette har i større og mindre grad gjort oss til problemløsere og praktikere, som handler basert på praktisk erfaring. Det vi ikke har kjent på kroppen har vi ikke kjent.

Mine venner, vi har nå kommet oss gjennom prøveperioden og kan nyte fast ansettelse i egen kropp livet ut. Nå er det tid for å bruke alle våre erfaringer til å skape problemene. Så får vi se om omgivelsene er klare for å løse dem. Lykke til!




Del en historie

Har du en historie, bilder eller lignende fra perioden 1960-1999 som passer med innholdet på disse sidene? Bruk gjerne koblingen under.

ADVARSEL:

Dette WEB-området inneholder en blanding av fakta og dårlig humor. Om du ikke så dette ved første blikk - gå tilbake til start ved å klikke her: