Vi var mer fattige enn i dag

Jo da, vi hadde mat på bordet, og vel så det som regel. Vi hadde til og med dessert. Nå var nok tallerkenene mindre og vi hadde ikke biff på torsdager. Ikke på noen andre dager heller for den saks skyld. Biff var noe som vi fant ut av når vi kom opp i ungdomsårene. Eksempelvis «byens beste biff på «Gamla» (Gamle Christiania)» med inngang fra Møllergata vis a vis Glassmagasinet. Gjerne med en halvliter eller tre med eksportøl til. Tre halvlitere med eksport gjorde at en følte seg akkurat passe susete etter måltidet.

Da vi skulle kose oss, og det gjorde vi på lørdag, da hadde vi ostesmørbrød. Ostesmørbrød var pensum på skolekjøkkenet også, så etter hvert fikk den stekte brødskiva en «ny og forbedret smaksopplevelse». Salt pølse istedenfor skinke eller servelat og et tynt lag med sennep under osten. Ja, det var snadder.
Andre dager var det standard prosedyre. En kjapp brødskive en times tid før vi la oss.

Vi hadde flesk. Flesk og duppe, hadde vi. Og fiskeboller, torskerogn og kjøttkaker eller røkte pølser. Og i noen grad «spagetti a la Capri», lungemos og blodklubb. Framskrittet kom med Findus eller Frionor frossenfisk. For ikke å si da fiskepinnene gjorde sitt inntog.

Og vi spiste oss mette - akkurat passe mette i forhold til aktivitetsnivået vårt. Ikke ble vi feite heller. Vi fikk, som nevnt, ikke lov til å være inne. Ikke som i dag i alle fall. Ut måtte vi. Ut i skogen opp i trærne.

Dessert var ikke fremmedkost. En halvliter is, pakket i vokset pappkartong, ble nøyaktig delt opp til fire eller fem personer. Alle skulle ha like mye. Eller rettere sagt like lite. Eller vi hadde gele med vaniljesaus. Om høsten kunne vi ha blåbærsoll. Hvis vi plukket blåbær selv, da. Og hvis vi ikke spiste opp bærene på hjemveien. Men hvis kom hjem med et lite bærspann vanket det både ros og dessert på alle. Noen desiliter bær kunne glede mange personer, i små mengder med melk og sukker.
En gang på 70-tallet gjorde kombiskapet sitt inntog. Isen i vokset papp ble ikke lenger tatt ut fra den lille boksen i øverste hjørnet på kjøleskapet, men fikk plass i det store fryseskapet i nederste seksjon. Da slapp vi å gå ned i fryserommet i kjelleren så ofte også.
På brødskivene hadde vi syltetøy, ost type hvit eller brun, og «Sjokade», «Nugatti» eller «Nøttepålegg».
Melkeflaskene transformerte fra klart glass, via brunt til «pappmelk». På skolefrokosten fikk vi pappmelk i trekantfasong som vi drakk med sugerør.

Brus var mer sjelden kost. En stor brusflaske rommet tre og en halv desiliter. Som regel fikk vi en liten flaske som rommet litt under to. Uansett. Slik luksus var viktig å ta vare på. Ved å ta hammer og spiker og banke hull i korken varte brusen hele kvelden. Colaen sirkulerte så lenge i munnen at en dreven vinsmaker ville framstått som en dranker i forhold til vår langdryge nytelse. Og den leskende drikken fosset over tannemaljen så intenst at det var en fryd for kariesen. Eller Karius og Baktus, om du vil si det slik, som kunne hyre inn et helt gruvelag til å hogge hull i tanngarden vår. «Things goes better with Coca Cola» sang Petula Clarke, og denne platen måtte vi selvsagt kjøpe når vi fikk ukepenger. Joda vi kjøpte reklame da også. «Things goes better with Coke». Og nei, reklamen holdt ikke ord den gangen heller. Kanskje bortsett fra for tannlegen.

Så kunne jeg skrevet litt om brus med ymse smaker, altså at man for eksempel ikke fikk kalle brusen sitronbrus lenger, eller «Pepsi», «Toy», «Sor-bits», «Negerboller» og «Frukt Yoghurt», men det gjør jeg ikke. Jeg burde kanskje nevnt «Prosit – ekte lakrispastiller», men det får være til et annet opplag. Merk deg også at jeg ikke nevner «Snurring», «Joika-kaker» eller «Seikaker» i hermetikk. Nå. Kanskje jeg skal nevne noe om det senere? Du får lese videre, så får du se.

Velstanden ble bedre etter hvert. En dame fra Kaldbakken, eller var det Flaen, som jeg snakket med fortalte at på lønningsdagen, etter å ha jobbet hele sommerferien, syklet hun til byen og kjøpte en stråhatt og en flaske med «Sapp». Altså en flaske med et par-tre desiliter appelsinkonsentrat som, forutsatt at man blandet svært, svært tynt, kunne rekke til ti liter «deilig appelsinsaft».

Vi omtalte her var nok heldigere med sommerjobbene. Neste uten å nevne navn så hadde Nils sommerjobb med «Tuxi» og «Bergens Brystbalsam» som frynsegode. En periode jobbet alle Haugen-brødrene på medisinaldepotet. Å ringe Nils på jobb en fredagsettermiddag gav klare indikasjoner på at vorspiel til vorspielet allerede var i gang. Noe om vorspielet nevnes et annet sted i teksten også.

Jan kjørte brus. Det var alltid stas å gå innom han for der var det alltid brus i kjøleskapet. Jan jobbet mye, og det var ikke fritt for at han hadde tunge øyelokk på fritiden. Det underlige var at han alltid våknet når vi fant det for godt å bryte opp. Jan’s oppvåkningskommentar: «Å bli litt til a gutta», er en klassiker blant de seks omtalte her.

Lasse jobbet i kolonialbutikk om sommeren, Ja ellers også. For eksempel på lørdager og «slikt». Et eksempel på «slikt» er første nyttårsdag. Det var vareopptellingsdag hos Einar Johansen og Lasse skulle jobbe med vareopptelling. Ja han hadde trommet sammen et lag av gode tellere. Det som ikke var med i planen var at det var nyttårsaften dagen før. Denne skal ikke omtales på skrift, men de gode tellere stilte med solid «kuppelhue» og tilhørende dobbeltsyn.
Sannsynligvis telte vi nok, og mer enn det.
I tillegg pådro dette nyttårsselskapet seg store opprydningsarbeider i Hagelundveien. Disse ble utført…
Mer skal ikke nevnes om denne saken.

Selv hadde jeg de fleste sommerjobbene mine i bank, men hadde ikke skuffene fulle av penger av den grunn. En sommer tjente jeg akkurat nok til å kjøpe meg en trombone. King 3B. Har den enda. Den står «pensjonert» på loftet.

Etterhvert som ungdomsårene gikk fikk vi råd til å skaffe oss noen gamle biler. De ble gjerne pusset på, skrudd på, parkert med tom tank, kjørt på tur med… alt etter om vi hadde penger eller ikke hadde.
«Hadde jeg hatt så hadde jeg fått», var det en som sa, men det var i en annen sammenheng. Kanskje jeg nevner det et annet sted, men det får vi se på.
Å «ligge under» var den gang ensbetydende med å ligge under bilen og bytte clutch mellomakselkryss eller andre finurligheter. Det vanligste var nok å ligge under en Amazon, men jeg antar at å ligge under en «Kapitän» kom på en god annen plass.

Alkohol fikk vi også råd til å kjøpe etter hvert. Vi sparte penger på å kjøpe Grans billig-øl og dro på tur med bagasjerommet fullt av ølkasser og telt i bomullsstoff. Tung var lasten, men vi «kunne kjøre langt på bakhjula». Og fulle ble vi. Fine viner fra utlandet var en eksotisk vare men vi kjente da til både «sekskroners» rødvinen og «Egri Bikavér» eller «okseblod» som vi også kalte den. Det var den gangen det ble produsert vin i Norge. Ja, både av rabarbra og annen frukt. Det var «Fuhr Fino» og dens slektninger med etternavnet «Charm». Vi følte nok etter hvert at sterke varer var det sterke gutter skulle ha. Aldri det billigste, men konsekvent det nest billigste. Man kjørte da stilfullt!

En ny tidsepoke

  • Hjemmebrenning, husbrenning, privat fremstilling av brennevin (sprit) ved destillasjon av en gjæret væske (sats) med relativt lavt alkoholinnhold. Satsen blir som regel fremstilt av vann, gjær og sukker eller andre karbohydratholdige råvarer som korn og poteter. Hjemmebrenning er forbudt, jfr. alkoholloven av 2. juni 1989. Det var som regel tillatt i Norge inntil 1756 (1757 nordenfjells) og ble igjen tillatt i byene fra 1792, men fikk der lite omfang før unionsoppløsningen. I 1816 ble hjemmebrenning tillatt for alle brukere og besittere av matrikulert jord. Hjemmebrenning fikk i de følgende år stort omfang. I 1833 var det nesten 10 000 registrerte brennerier i landet. Ved den såkalte tilvirkningsloven av 1848 ble det i realiteten slutt på den legale hjemmebrenning, bl.a. ved at avgiftene på apparatene (kjelene) ble satt opp så sterkt at bare fabrikkmessig produksjon ble lønnsom. I 1850 var det 40 brennerier igjen.
  • Den illegale hjemmebrenning i nyere tid kan føres tilbake til forbudstiden under og etter den første verdenskrig. Jevnlige gallupundersøkelser tyder på at hjemmebrenning er utbredt i Norge. Den første undersøkelsen (1956) gav mulighet for å anslå årlig hjemmeproduksjon av sprit til 1,2 mill. liter. Tallet økte, men midt i 1970-årene syntes økningen å stanse opp. I 1980-årene svingte anslagene fra litt over 3 til nær 5 mill. liter årlig med et gjennomsnitt på vel 1 liter hjemmebrent (drikkeferdig) i året per innbygger. En viss nedgang i hjemmebrenningen frem mot slutten av 1990-årene knyttes gjerne til det offentliges kampanjer mot bruk av ulovlig fremskaffet sprit, men nedgangen synes oppveiet av en til dels sterk økning i spritsmuglingen. De senere år svarer rundt 3 av 4 nordmenn at de ikke synes hjemmebrenning er noen særlig alvorlig lovovertredelse.
    Store Norske Leksikon

Det kom en ny tidsepoke da man gikk til innkjøp av rør i rustfritt stål med tilhørende stålkanne og to-tommers meierikobling. Den gangen vi tok oss tid fikk vi faktisk ut treognitti prosent sprit, men hvem har tid til slik sendrektighet i en sunn og hektisk ungdomstid der man skal utforske livet? Det ble høyt tempo på brenningen og samling under en sky av fluer. Gjær smakte det, men stoffet brant ved tilførsel av åpen flamme, noe som vi trodde imponerte det annet kjønn.
Det var ikke fritt for at det suste i vannrørene når seansene holdt på, og innkjøp av essenser til «godsakene» tok seg opp en periode, uten at det ble noen stor suksess. Også den gang var det enkle det beste.




Del en historie

Har du en historie, bilder eller lignende fra perioden 1960-1999 som passer med innholdet på disse sidene? Bruk gjerne koblingen under.

ADVARSEL:

Dette WEB-området inneholder en blanding av fakta og dårlig humor. Om du ikke så dette ved første blikk - gå tilbake til start ved å klikke her: