Lasse og Roger – her kommer guttemusikken

En høstdag, eller kanskje det var en dag på våren, på en samspill-øvelse i guttemusikken var det i alle fall, og jeg satt der på «niern» (klasserom nummer 9) på Grorud skole og tutet i baryton-hornet – omtrent med de ferdigheter som en kunne forvente når øvelsestiden hjemme kunne måles i minutter, eller knapt nok det, og hatet til dette traktformede lange, krøllete treventilers blikkrøret som ukentlig måtte slepes mellom Grorud og Ammerud neppe kunne nå dypere i et sart barnesinn ble Lasse og tilhørende stol, bestående av finerplater og stålrør, geleidet inn på plassen ved siden av.
«Lasse skal begynne i samspillet. Du får ta vare på han». (Det heter selvsagt «ham», men dette er et sitat – og antakelig korrekt gjengitt).
I praksis ville det – ut fra hvordan jeg hadde sett andre løse denne oppgaven – bety å peke og vise hvor på notearket vi til enhver tid befant oss.
Med hatet til barytonen, liten interesse for verken å øve eller på annen måte blåse i hornet krevde dette mer koordinering enn godt var for en ung kropp. Her skulle forklares, pekes, se på dirigent, se hva som foregikk i de andre rekkene, og ikke minst en skulle blåse litt selv også – og helst over evne, eller i det minste bedre enn de iboende ferdighetene, for å bevise at en var en «kvalifisert peker». Antakelig gikk ikke dette særlig bra, men iboende sikker stedsans gjorde sannsynligvis at vi begge hele tiden visste at vi befant oss på «niern».

Helvetet med barytonen fortsatte mange år, men en dag skjedde åpenbaringen. Dirigenten ville ha tromboner i korpset. Lasse, undertegnede og Rolf (fremmedlegeme i forhold til denne historien) ble forespurt om vi ville gå over til «trekkbasun».
Trombone ble det. Dette var noe annet enn å blåse i barytonen. Vi rå-blåste og nøt sannsynligvis «det nye livet».
«Flaska»! – kommandoen eller anmodningen refererte seg til en liten flaske med H2O som holdt sliden i trim. (Senere, og i andre anledninger var betydningen en annen).

Karrieren gikk naturlig over til Ungdomskorpset (Grorud Ungdomskorps) eller GUK som vi også sa (Her kan innskytes at noen foreldre med langsom hørsel kunne tro at vi sa noe annet).
Uansett en av de viktige lærdommene – eller erfaringene – man får i et ungdomskorps er alkoholens påvirkning på en ung kropp, korpsturer som er litt annerledes enn i et skolekorps, og selv om man er yngst er man absolutt «i bildet».

Etter hvert ble det lappen, bil og hva som enn måtte følge etter dette. Ved kjøring til og fra spillinger hadde vi enten uniforms-luene på, eller de ble lagt godt synlig i bilens bakvindu. Utrolig hvor medtrafikantene hadde respekt for en korpslue. Potensielle forbikjørere la seg pent inn bak og vi kunne nyte tilværelsen foran i køen.
Bilen gav mange muligheter. En gang «forfulgte» vi en politibil som gradvis økte farten. Vi hang på nedover Trondhjemsveien. Når farten var oppimot 130 kilometer i timen kom blålyset på. Vi antok at dette var et tegn på at vi ikke fikk være med på moroa lenger og lot politiet få kjøre av sted alene. En annen gang passerte vi en politikontroll bortimot 17 ganger for å bli stoppet og få bekreftet at bilen var i god teknisk stand.

Kreativitet er noe alle som beskrives i denne teksten er i besittelse av. Som en digresjon kan en undre hvorfor vi ikke har funnet opp kruttet, men det er muligens fordi noen har gjort det tidligere.
Vi la vin og vi brygget øl. Vinleggingen ble ofte drikkbar. I alle fall dersom man tyllet i seg stoffet av andre årsaker enn smaksopplevelsen. Ølbryggingen var det verre med. Brygget ble sterkt, uten tvil, men det ble sjelden eller aldri noe man fant verd å innta. En gang fant vi ut at det sterke ølet måtte da kunne destilleres. Med Gunvors trykk-koker, tilkoblet plastrør kveilet i en svært så primitiv kjølingsanordning skred vi til verket. Ingen ting skjedde. Det kom ikke ut en dråpe, verken alkohol eller annet. I utålmodighetens navn løsnet jeg på lokket til trykk-kokeren. Dette sprang rett i taket, og det gjorde også Reidar som til da humrende hadde bivånet seansen vår.
Denne ukontrollerte utblåsningen var antakelig den beste som kunne skjedd. Det var bare å konstatere at gass under trykk som ikke kan frigjøres er farlige saker. Husk det, neste gang du slipper en….
Interessen for fordampning av væske ved temperatur rundt 72°C og påfølgende avkjøling av denne dampen fortsatte og det ble et – i det minste – bedre resultat med åpent system. Se om «NTH MK2» som beskrives et annet sted.




Del en historie

Har du en historie, bilder eller lignende fra perioden 1960-1999 som passer med innholdet på disse sidene? Bruk gjerne koblingen under.

ADVARSEL:

Dette WEB-området inneholder en blanding av fakta og dårlig humor. Om du ikke så dette ved første blikk - gå tilbake til start ved å klikke her: