Nils og Roger – vestlandsfarere i toner og lyd

Nils og Roger møttes gjennom musikken. Første gang i sammenheng med oktetten «lumbago band» tror jeg, eller kanskje det var i forbindelse med et nisseorkester. I så fall var det nok i nærhet av juletid, siden det var på den tiden vi vanligvis spilte i nisseorkestre.

Høydepunkt blant begivenhetene i vår utforskertrang var turer til Nesbyen og omliggende landsbyer, på Sørlandet, ”Store Klassiske Vestlandsturen” i 1978. «Turing» for øvrig i innland og utland. Ikke minst shoppingtur til Polen etter trekkspill og notestativer. I ubevisst forberedelse til dette var «ymse lokaliteter» i Oslo faste treningsområder.

«Den store klassiske vestlandsturen» startet fra Nordtvet en solfylt sommerdag. Rogers Amazon var lastet med det mest nødvendige for en strabasiøs Vestlandstur. Nils hadde vært i Tyskland med Gardemusikken og literen med 96 % var en viktig del av bagasjen. Vi valgte en primitiv linje, i tråd med vår iboende gjerrighet, og skulle ikke bruke penger på campingplasser, og langt i fra noen annen form for betalt overnatting.
Ferden vår gikk blant annet innom Sarons Dal i Kvinesdal, men som Nils sa: «Saron er ikke hjemme så la oss dra videre». Vi gjorde så, og allerede i Egersund fikk vi erfare at det er viktig med de rette forbindelsene. Da vi stoppet ved en gård, banket på og spurte om vi kunne slå opp teltet på jordet ante jeg at vi nok ikke var ønsket der. Mannen var ikke hjemme, datteren var i Sarons Dal med sin familie – og som de fleste er kjent med: Kvinnene på det mørke Sør-Vestlandet tar ikke slike store avgjørelser når mannen i huset ikke er hjemme.
«Vi kommer akkurat fra Sarons Dal vi», sa Nils, og som i eventyret åpnet portene seg. Vi fikk ikke sette opp teltet på jordet, men ble geleidet til en idyll nede ved elva hvor de innvidde venner i «frelserens tro» kamperte når de var på besøk.
Turen gikk videre. En plass lenger opp på Vestlandet fant vi en diger hest. Den ville Nils ri på. Vi hadde jo cowboyhatter, så det var helt naturlig. Han fikk plassert gampen ved siden av en stor stein for å klatre opp. Men hver gang Nils kom seg opp på steinen og skulle skreve over hesteryggen luntet gampen unna. Og der stoppet en stor rytterkarriere.

På Nesbyen var vi ofte. Enten det var Hallingmarken, for å ta en tur på Pers Hotell eller bare for å slå ut håret.
«Eiler» og «Aster» hadde sterk tiltro til sønnene sine. – og ikke minst til alle «oss apekattene» ble tatt med opp til Ellingsbråtan.

Hva gjorde at Nils og jeg fant dette vennskapet?
Jeg tror vi begge hadde en iboende økonomisk sparsomhet og dårlig humor. Vi dro på vestlandstur med formål å bruke pengene fornuftig. Det betød den gang, ikke å bruke penger på campingplasser, inngangsbilletter eller annen overdreven luksus. Pengene skulle brukes på øl!
Dette ble en fast strategi i mange sammenhenger. En vinterdag vi skulle på Pers Hotell på Gol fant Nils ut at vi skulle finne en bakdør og snike oss inn der. Vi trasket rundt hotellet i «småsko» i våt snø som rakk omtrent til skrittet en halvtimes tid. Ikke fant vi noen bakdør, og ikke fant vi noen som ville slippe oss inn via hotellrommet. Det endte med at vi måtte betale for å komme inn, søkkvåte fra skrittet og ned.




Del en historie

Har du en historie, bilder eller lignende fra perioden 1960-1999 som passer med innholdet på disse sidene? Bruk gjerne koblingen under.

ADVARSEL:

Dette WEB-området inneholder en blanding av fakta og dårlig humor. Om du ikke så dette ved første blikk - gå tilbake til start ved å klikke her: