Jan, Ronny og Roger – en troika fra Ammerudsletta borettslag

Jan, Ronny og jeg vokste opp i det samme borettslaget. Ammerudsletta Borettslag A/L. Alle flyttet vi inn da borettslaget var nytt. Rundt nitten seksti, etter hvert som blokkene ble ferdige.

Det var selvsagt 60-, og kanskje også 70-tallet, som var tiden. Tiden - og da gjerne med stor bokstav. Tiden! Vår tid, urfolkets tid, vi som vokste opp med tre visere på uret (time-, minutt-, og sekundviser, der sistnevnte absolutt var nøyaktig nok både til sportslig tidtaking i slalåmløypa for stubbski med kvistporter på jordet ned fra Grorud, og eventuelt andre tidsstudier av vitenskapelig art). Intetkjønnsordet uret (et ur) er da det samme som klokke, så er det oppklart for de av digitalgenerasjonen som måtte undre.

«Tiden» begynner å bli mange år siden. Skremmende mange.

Mitt første minne fra «borettslaget» var en ekspedisjon ned til plenen mellom nummer trettitre og trettifem. Dette var før noen i det hele tatt hadde begynt å tenke på at man kunne kaste litt plenfrø ut i «kvikkleira». Her ble jeg stående fast i en leirhaug. Planen var nok å bestige denne «tinden», men naturens lunefullhet ville det nok annerledes. sugde seg fast, og der sto jeg. Fem år og uten noen til å redde meg. Det var ikke annet å gjøre enn å stige ut av støvlene og grave dem ut for hånd. Det vil si for hånd. Jeg kom hjem med en gummistøvel i hver hånd og blåleire fra topp til tå. Hvordan jeg ble tatt i mot kan jeg ikke huske, men jeg antar at begeistringen ikke sto helt opp til taket den dagen.

Uansett, Ammerudsletta Borettslag var verdens navle noen år. Her kunne en spenne på seg skiene ved trappa og i starten utforske snødekte plener, etter hvert renne på jordene mellom Grorud og Ammerud. Og enda etter hvert utforske Lillomarka. Skiturer og ikke minst aketurer til Lilloseter hvor våre medsendte penger akkurat rakk nok til å kjøpe en kopp solbærtoddi eller buljong. Det manglet ikke noe. Og snø hadde vi alltid om vintrene den gangen. Nok til å gå på ski, og nok til aking. Og strøbilene kjørte heldigvis ikke hver dag. Ikke det jeg kan huske i hvert fall. Og hvis strøbilen kom så hadde vi både tiltakslyst og kreativitet til å fjerne eller dekke til sanden med mer snø som vi trampet til slik at akeføret ble gjenopprettet.
Om sommeren avanserte vi raskt fra å ligge i telt på jordet bak nummer trettifem, nedenfor «Hagstrøm Gitarfabrikk», eller på en av plenene, til å innta marka. Både Lillomarka og senere Nordmarka.

«Gitarfabrikken»: Hagstrøm Musikk leide denne låvebygningen i Ammerudveien fra september 1946. Etter ombygging av lokalene for ca. 70.000 kroner kunne produksjonen starte i mai 1947. I forbindelse med 25 års jubileum for Hagstrøm i Oslo i 1953, skriver den svenske personalavisa «Stämman» at fabrikken til da hadde levert 25.000 strengeinstrument, hovedsakelig gitarer, men også en del ukuleler, mandoliner og kontrabasser. I 1953 var det 23 ansatte og årsproduksjonen var på ca. 5.000 instrument. Fabrikken på Grorud eksisterte i 15 år og det ble produsert over 60.000 gitarer og andre strengeinstrumenter. Våren 1962 ble produksjonen vedtatt nedlagt på grunn av «.. ugunstige konkurranseforhold med utlandet og den dalende interesse for den type gitar som vi var i stand til å fabrikkere…», og i mars 1963 var det definitivt slutt.

    Ammerud gård
  • Nordre Ammerud gård ligger midt inne blant blokkene på Ammerud. Hele tunet med 10 bygninger er bevart, noe som er sjeldent i Oslo. De tre eldste bygningene på tunet er bryggerhuset, fjøset og stabburet, alle fra begynnelsen av 1800-tallet.
  • Våningshuset ble bygget i 1883 og er i karakteristisk sveitserstil. Driftsbygningen kan dateres til sent 1800-tall. Tunet har også en smie fra samme tid. På grunn av brannfaren ble slike bygninger plassert i god avstand til resten av bygningene på tunet.
  • Tunet står oppført på Byantikvarens gule liste som bevaringsverdig og inngår i Verneplanen for Aker-gårdene.(oppdaggroruddalen.no)

Til å begynne med var «borettslaget» de eneste blokkene på Ammerud, men etter hvert ble de fire høyblokkene, med «muntre figurer» på endeveggen, bygd.
Jeg vil tro at vi var gode til å plage oppsynsmannen. «Ompa» kalte vi ham, og det er klart vi mestret denne aktiviteten. Hva annet hadde vi å ta oss til?

Så kom atriumhusene, «bananblokka», «S-blokka» og den lille høyblokka på bare 8 etasjer på toppen, og «nesten» ved parkeringsplassen til Lilloseterveien.

På kolonialforretningen, «AMAT A/S», solgte de det meste av det vi trengte, men det var nok ikke fritt for at vi mang en gang ergret oss over eieren Asdal som vi syns var en blei. På Grorud senter hadde de «manufakturforretning», «herreekvipering» og «isenkram», fotograf og sportsforretning og mye annet. En gang hadde de Norges største bilbane for elektriske biler der. Det var under senteret, og før danserestauranten «El Separero», eller som den egentlig het, «El Sombrero», kom.

I undergangen ut av senteret var det felles ringeklokker på begge blokkene. Her var det obligatorisk trykking både på veien til og fra skolen. Trykkingen var et fast ritual som sikkert gledet alle beboerne svært meget.

I krysset mellom Trondhjemsveien og Grorudveien var det en godtebutikk og leketøysbutikk (for dette var jo langs skoleveien). Det var baker, der vi fikk kjøpt en stor pose med gårsdagens kaker for femti øre og, ikke minst, frisør. Han kunne sin frisyre. – Piggsveis!
Dette var før Grorud senter kom. Frisøren flyttet senere over på senteret.
Det var alltid moro når noen var tvunget oppi stolen hos ham. Påfølgende dag skulle alle kjenne på «grammofonstiftene» i bakhodet på den nyklipte, som måtte lide seg gjennom den første dagen etter frisørbesøket i skam og flauhet. Eneste trøsten var at om et par dager var det en annens nakke som skulle «beføles», eller gi bermen «flis i fingeren».




Del en historie

Har du en historie, bilder eller lignende fra perioden 1960-1999 som passer med innholdet på disse sidene? Bruk gjerne koblingen under.

ADVARSEL:

Dette WEB-området inneholder en blanding av fakta og dårlig humor. Om du ikke så dette ved første blikk - gå tilbake til start ved å klikke her: